- Vi har sprengt skalaen

I de 13 månedene Statsraad Lehmkuhl har vært underveis i One Ocean Expedition har toktmannskapet skiftet flere ganger. Eventyrlystne seilskips-entusiaster var med rundt Kapp Horn, klima- og havforskere seilte gjennom Karibia, kadetter fra Sjøkrigsskolen tok på seg den tøffe oppgaven å krysse Atlanteren midtvinters, og i sommer var skuten full av studenter som samlet studiepoeng samtidig som de seilte over Stillehavet.

På Okinawa gikk Øyvind Paasche, som leder klimaavdelingen til forskningsinstituttet NORCE, opp landgangen sammen med andre ledere fra næringsliv, organisasjoner, og offentlig styre og stell.

Den viktigste grunnen til at de møtes om bord og ikke på et hotell, er skipet og toktet det er ute på. Mange av dem har møtt hverandre tidligere, i dress og drakt. Nå skulle de tilbringe tid sammen i shorts og t-skjorte. Være i samme båt, sove skulder ved skulder, og dra i samme retning for å få seilene opp og fart i Statsraaden.

- Det er fint å komme bort fra hverdagen, legge telefonen inn i skapet og jobbe sammen med folk. Nært. Føle at man må passe på sin post, at alle betyr noen ting. Det gjør at man kommer nærmere på havet, nærmere de viktige tingene som diskuteres, sier Paasche.

- Jeg kan nesten ikke tenke meg en bedre ramme for en sånn type diskusjon og samling som vi har her på båten. Så får man bare leve med at man får litt brutte søvnmønstre, til gjengjeld får man jo god mat servert tre ganger daglig.

Alle bidrar

Medseilerne er delt inn i vaktlag, og gjør alle de praktiske oppgavene som må til. Tiden som ikke går med til å justere seil, holde utkikk og skure dekk, brukes til gruppearbeid og diskusjoner.

- Det prates jo i ett sett her på denne båten her. Alle deltar, alle bidrar, forteller Paasche.

- Det som har vært gjennomgående for veldig mange av disse diskusjonene er jo hvordan vi skal klare å komme opp med løsninger på de problemene som er til stede på den politiske arena. Og så tror jeg vi har vært veldig flinke til å dele noen av de erfaringene vi har, den gode viljen til å gjøre riktig. Så det engasjementet og den innsikten som blir delt i de gruppene som sitter og diskuterer her på båten tror jeg kommer til å være veldig verdifull i tiden som kommer, sier han.

- Og så tror jeg også vi kanskje også kommer til å se nye konstellasjoner av samarbeid, mellom noen av de partene som er på båten her, og som har funnet frem til at de vil prøve noe nytt, finne en løsning på et felles problem på en ny måte.

Bekymret

De siste 30 årene har havet tatt opp så mye som 90 prosent av den ekstra varmen som utslippene av klimagasser har resultert i. Paasche er utdannet geofysiker, og har forsket på klima og klimadynamikk i mange år. Han er bekymret.

- Vi ser at havet blir varmere, ikke bare i overflaten, men også lenger nede i dypet. Og vi ser at havet blir surere, at havet inneholder mindre oksygen, og så en storskala endring som påvirker kystene rundt omkring i verden, nemlig havnivåstigning, forteller han.

Hva er konsekvensene av dette?

- Det at havet blir surere skyldes at vi øker innholdet av CO2 i atmosfæren gjennom utslipp. Noe av dette tas opp i havet, og endrer pH-verdien. Det fører til at noen organismer får problemer med å bygge skall. Og skallene er veldig viktige, det er jo inne i dem organismene holder til.

Når det skjer endringer i miljøet kan organismene klare å tilpasse seg. De individene som takler de nye omgivelsene best overlever, og fører egenskapene videre til avkommet sitt. Men dette tar tid.

- Spørsmålet nå er om havforsuringen skjer så raskt, at organismene ikke klarer å tilpasse seg, sier Paasche.

- Havet har vært i endring ganske lenge, men noe av endringene har først blitt synlige for oss nå. Noe av grunnen til det er at vi har vært gjennom en stor datarevolusjon. Det internasjonale forskningsmiljøet har hatt ubemannede fartøyer ute, som har gjort målinger av tettheten på vannet, salt og temperatur, og nå har vi så mange målinger at vi ser hvordan utviklingen har vært.

Fortsetter

Varmen som havet har tatt opp vil på et tidspunkt slippe ut igjen, når vannmassene som sirkulerer der nede i dypet igjen kommer opp til overflaten.

- Selv om vi når 1,5 gradersmålet kommer mange av endringene i havet til å fortsetter. Kanskje med litt lavere hastighet hvis vi klarer å redusere utslippene, men de vil likevel fortsette i flere hundre år, forteller Paasche.

I Norge er målet at vi i 2030 skal vi ha 55% reduksjon i utslippene av klimagasser, og 85-90% i 2050

- Selv om vi klarer dette, kommer havet fortsatt til å stige. Det er noe vi er nødt til å ta inn over oss, og bygge inn i den måten vi tilpasser oss på, sier Paasche.

- Sånn i menneskelig perspektiv er en generasjon sånn 30 år, så det er mange generasjoner som kommer til å oppleve at havet stiger. Og det er jo sånn at i noen områder stiger havet mer enn i andre av ulike årsaker. På samme måten som med temperaturen, som øker mest over polområdene, så kommer effekten av havnivåstigningen til å være ulik. Så dette er endringer som vi er nødt til å forholde oss til, uavhengig av om vi klarer å nå målene i Paris-avtalen eller ikke.

Paasche tror vi må se lenger frem enn vi har gjort så langt.

- Vi forholder oss i for liten grad til hvordan det kommer til å være i 2100 eller 2150 for den saks skyld. Vi må ha et mye lengre perspektiv og vi må gjøre store endringer som vi ikke kommer til å se verdien av umiddelbart. Noe som er vanskelig for oss, ikke sant, å putte masse kostnader inn i noe som ikke vi automatisk ser effekten av, men som på lang sikt vil være med på å gjøre om på den uretten vi har gjort mot det naturlige systemet.

Permanent krise

Du sa her i dag at vi lever i en permanent krise, hva legger du i det?

- Vi har disse målene som vi etterstreber, ikke sant, at vi skal holde endringene nede på 1,5 grader, og la oss håpe at vi lykkes med det. Men det er også viktig å forstå at siden vi kaller det et mål, så høres ut som at vi har avsluttet løpet når vi er kommet i mål. Men det vi faktisk har gjort, er å endre på hvordan hele det store klimasystemet fungerer. Så tilpasningene kommer til å bli krevende også i en verden som bare er halvannen eller to grader varmere. Mer krevende enn de fleste av oss kan klare å forestille seg. Derfor pleier jeg også å si at vi er på vei inn i en situasjon som best kan beskrives som en permanent krise. I hvert fall med et menneskelig perspektiv. Og så må vi på en måte skalere opp og utvikle måter å tilpasse oss på i forhold til utfordringer som vi hittil ikke har sett.

Så selv om vi klarer å minske utslippene, så vil vi aldri få det samme havet tilbake?

- Det er jo et interessant og artig forskningsspørsmål da. I modellstudier har forskere forsøkt å først øke CO2, og så reversere igjen, for å se om vi ender opp på det samme stedet som vi forlot. Og de studiene indikerer at vi ender opp med et annet hav enn det vi begynte med. Og rekkevidden av hva havet kan håndtere av klimaendringer, og hva vi så kan høste av det kan vi ikke si, men vi er sikre på at vi uansett ender opp med et annet hav.

Kritisk tiår

Skummelt altså, for havet er ekstremt viktig også for livet på land. Og tiden begynner å bli veldig knapp.

- Vi inne i et utrolig kritisk tiår. Det er nå vi har muligheten til å redusere den raskt stigende trenden som vi er inne i. Og vi har altså en høyere konsentrasjon av CO2 i atmosfæren enn vi har hatt på millioner av år. Så vi har på en måte totalt sprengt skalaen, og da er det så kritisk for oss å komme tilbake til et lavere nivå, sier Paasche.

Er folk villige til å ta de valgene som må tas, og endre livene sine?

- Jeg merker for min egen del at jeg synes det er vanskelig, så jeg har forståelse for at også andre synes det. En ting er jo hva vi gjør på individnivå, det er viktig det, men det som kanskje er enda viktigere er hva vi gjør på storskalanivå, nasjonal- og internasjonal skala, og hva vi bestemmer oss for som en internasjonal retning. Det er 196 land som har skrevet under på Paris-avtalen, jeg skulle gjerne sett mange flere progressive initiativ, som ikke nødvendigvis bestod av 196 land, men som kanskje bestod av de nordiske landene, sier Paasche.

- De fleste tar inn over seg at situasjonen er alvorlig, men vi har nok ikke helt forstått alvoret i oppskaleringen, på hvor langt bakpå vi er. Noen ganger så sier jeg at havet kjøper oss tid. Veldig mange av de store endringene har havet vært så generøst å ta opp i seg, og det er jo en fantastisk klimasystemtjeneste, om vi kan kalle det for det. Og den beste måten vi kan forvalte denne tjenesten på, er jo at vi oppskalerer også de tiltakene som mangler på den store scenen.

Bestemor og bestefar

Du bruker mye tid på å lede forskere som prøver å finne svar, men har du også et personlig forhold til havet?

- Jeg har et ganske nært forhold til havet, fordi jeg har vokst opp med en bestemor og bestefar som bodde akkurat der havet slår inn, på Fosen. Og siden jeg var en liten guttunge så fikk jeg være med ut å fiske og sette garn. Det var ikke motorbåt den gangen, man måtte ro. Og det ga meg nok et mye nærmere forhold til havet enn jeg ellers ville fått, svarer Paasche.

- Og så opplever jeg jo at de artene vi fisket etter en gang for 30-40 år siden de ..., det virker på meg som det økosystemet er i en grunnleggende forandring. Så jeg har et personlig forhold til det å miste noen ting.