Se opp for isfjell!

På vei rundt Kapp Horn seiler Statsraad Lehmkuhl i Drakestredet, det 800 kilometer lange havstykket mellom Sør-Amerika og Antarktis. Det meste av Antarktis er dekket av is, og det er ikke uvanlig at is fra breene der flyter nordover.

Utkikken på Statsraad Lehmkuhl ser derfor ikke bare etter hval nå, men også etter isfjell.

Antarktis

Kontinentet lengst sør på kloden er digert, 14,4 millioner km², en tredjedel større enn Europa, 9,5 prosent av landarealet på jorden. Det meste av Antarktis er dekket av en enorm isbre, 1,6 kilometer tykk i gjennomsnitt. Hele 70 prosent av klodens ferskvann finnes her, nok vann til at havet vil stige med 60 meter om alt smeltet.

Breen som dekker Antarktis er i stadig bevegelse. Snøen som faller inne på kontinentet blir til is, som siger langsomt utover mot kysten. Noen steder strekker breen seg langt ut i havet, som store hyller av is; shelfer eller isbremmer.

Sammenbrudd

Fra tid til annen brekker det store biter av isbremmene. Bølger og vind deler dem opp i mindre biter, som flyter rundt i havet som isfjell. Is er lettere enn vann, så isfjellene synker ikke, men flyter tungt i overflaten. Bare ti prosent av et isfjell er over vann, og det er disse hvite flekkene utkikken om bord på Statsraad Lehmkuhl ser etter.

Midt i mars 2022 brøt Conger-isbremmen fullstendig sammen. Satellittbilder tatt 23. mars viser at det som var en 1200 kvadratkilometer stor sammenhengende isflate bare for noen uker siden, nå er en suppe av store og mindre isfjell.

Overrasket

Conger-isbremmen er en del av den større Shackleton-isbremmen, øst i Antarktis. Den har minket noe de siste par årene, men kollapsen kom overraskende på forskerne.

- Øst-Antarktis er det høyete, kaldeste og tørreste stedet i verden, og vurdert som stabilt, skriver Catherine Walker, som er glasiolog ved Woods Hole Oceanographic Institution, når hun forteller om hendelsen.

18. mars ble det målt minus 11.8 grader her, 40 grader over det som er normalt for årstiden. Tore Hattermann, som er oseanograf hos Polarinstituttet, mistenker at den plutselige varmen utløste kollapsen.

- Høyere temperatur betyr mer nedbør, og mye tung snø kan ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, bokstavelig talt. Men en hendelse som dette skjer ikke over natten, det er temperaturen i havet som er viktigst. Stiger havtemperaturen smelter isen fra undersiden, og de siste årene har vi har sett tegn på at det skjer også øst i Antarktis, forteller han.

Isbremmene er viktige, de regulerer hvor mye is fra breene som ender opp ute i havet.

Havnivået

Før siste istid var havnivået mellom seks og ni meter høyere enn i dag. Klimaforskerne Rob DeConto ved University of Massachusetts og David Pollard ved Pennsylvania State University slet lenge med å finne ut hvorfor. Var det så varmt at store mengder av isen i Arktis og Antarktis smeltet bort?

Nei, så varmt var det ikke for 120.000 år siden. Forskerne visste at isen som dekker mye av Grønland bare var et par hundre meter tynnere enn i dag.

Kunne forklaringen på det høye havnivået finnes i Antarktis? Isbremmene var svaret.

Havet løfter og støtter isbremmene, slik at de bremser bevegelsen til de seige ismassene innenfor. DeConto og Pollard tok bremseeffekten til isbremmene helt bort fra datamodellen sin. Da stemte alt, og de var i stand til å modellere havnivået for 120.000 år siden.

Seks til ni meter høyere havnivå krevde altså ikke ekstremt høye temperaturer, det holdt at det var varmt nok til at isbremmene forsvant.

Korken av

Blir havet varmere smelter shelfene fra undersiden, og blir tynnere. Blir det varmt nok, smelter også innlandsisen fra oversiden. Smeltevannet renner ned i sprekker i isen, utvider dem, og får de stadig tynnere isbremmene til å brekke av i store biter.

Forsvinner shelfene helt, blir resultatet som å ta korken av en liggende flaske. Isen på land beveger seg raskere utover mot kysten, brekker av, og mer is flyter ut i havet.

Skremmende

DeConto og Pollard brukte den nye modellen til å anslå hvordan det ville gå med havnivået dersom den globale oppvarmingen fortsetter. Resultatet var skremmende. Isen i Antarktis er mer ustabil enn forskerne har trodd.

Rapporten til FNs klimapanel fra 2013 anslår at smelting av is i Antarktis vil få havnivået til å stige bare noen få centimeter frem til 2100. Modellen til DeConto og Pollard viser at Klimapanelets anslag kunne være for lavt. Havnivået kan stå en hel meter høyere i år 2100, og 15 meter høyere i 2500.

Den siste rapporten fra Klimapanelet som kom i 2021 har derfor justert tallene, og tar nå høyde for mere ekstreme scenarioer.

– Det vil bokstavelig talt endre utseende til planeten vår, sier Rob DeConto til Nature.

Umulig å stanse

Flere av isbremmene i Antarktis har kollapset de siste årene. I 2002 forsvant 3250 kvadratkilometer av Larsen-isbremmen. I 2008 brøt mer enn 400 kvadratkilometer av Wilkins-isbremmen sammen. Nå forsvant altså 1200 kvadratkilometer av Conger-isbremmen.

Er et totalt sammenbrudd først i gang, er det umulig å stoppe.

– Isbremmene kommer ikke tilbake før havet blir kaldere, og det kan ta tusenvis av år, fortalte DeConto til Nature.

Den gode nyheten er at modellen til DeConto og Pollard viser at vi kan unngå et fullstendig sammenbrudd i Antarktis. Men det krever at den globale temperaturøkningen bremses opp, og ikke stiger over to grader.

Et undersjøisk fjellplatå

Om noen få dager drar Tore Hattermann til Sør-Amerika. Denne gangen skal han ikke studere isforhold.

Den 8. april drar Statsraad Lehmkuhl ut fra Ushuaía, med kurs for Puerto Montt i Chile. Om bord er forskere fra Norsk Polarinstitutt.

- Et av de viktige målene for turen vår er å undersøke Sars Guyot, forteller Tore Hattermann.

Sars Guyot er et undersjøisk fjellplatå. Toppen ligger bare noen hundre meter under havoverflaten i Drakestredet, midt mellom Sør-Amerika og Antarktis.

Vindsystemet som blåser i ring rundt Antarktis setter opp en kraftig havstrøm, og Hattermann og kollegene hans vil finne ut hvordan platået påvirker denne strømmen.

- Det styrer vann fra dypet opp mot overflaten. Dypvannet har med seg næring, og vi vil prøve å finne ut hvordan det påvirker organismene som lever her, forteller Hattermann.

Planen er å stanse Statsraad Lehmkuhl helt opp, og ta vannprøver på ulike dyp ned mot toppen av det platået.