Fisking er forskning

One Ocean Expedition er en forskningsekspedisjon og alt som kan måles, skal måles. Fra vær, vind og bølger, til forholdene nede i havet. Hvor salt sjøvannet er, hvor mye oksygen det inneholder, og om det er forurenset av mikroplast. Og hva lever der nede, fra ørsmå plankton til digre hval.

Flere metoder

For å finne ut hva som lever i havet brukes flere metoder.

Studentene som har ansvar for forskningsutstyret om bord henter ut DNA, altså arvestoff, fra sjøvann som pumpes inn til laboratoriet nede i skipet. Alle arter har et helt unikt "fingeravtrykk", og en liten bit organisk materiale er nok til at en art kan identifiseres.

Sjøvannet filtreres, og det som samler seg i filteret bearbeides. Noen analyser gjøres om bord, andre gjøres i avanserte laboratorier på land, av materiale som fryses ned og sendes hjem.

Et avansert ekkolodd sender lydbølger ned i havet, og avslører hvor mye fisk og plankton som lever der nede, og hvordan organismene flytter seg mellom overflaten og dypet gjennom døgnet.

Stanser opp

Med jevne mellomrom stanses Statsraaden opp, slik at studentene kan senke ned instrumenter og ta prøver. Med en planktonhåv henter de opp noen av de ørsmå dyrene og plantene som svever i sjøvannet.

En hydrofon, som er en mikrofon som fungerer under vann, slepes etter skipet og lytter etter lydene hvalene lager. Hver art har sin egen melodi.

Hydrofonen kan ikke brukes hele tiden, og studentene går også egne vakter, der de står med kikkert, ser etter hval, og registrerer hvalene de oppdager.

Fiskestenger

På rekken av Statsraad Lehmkuhl er det montert to fiskestenger. De brukes ofte av mannskapet, å fiske er kjekt, fersk fisk er god mat, og et populært, kortreist og bærekraftig tilskudd til matlageret. Men fiskestengene er også en del av forskningsutstyret.

Tre ganger om dagen hekter studentene en sluk på snøret, og slipper det ut. Den ene fiskestangen er for fisk av normal størrelse, den andre så sterk at den klarer å få opp fisk på mange titalls kilo.

55.000 nautiske mil

Biter det på, fotograferes fisken, veies og måles. Blir det ingen fangst, er det også et viktig forskningsresultat.

Det er vanlig å bruke hvor mye fisk du klarer å fange som et mål på hvor mye fisk det er i sjøen totalt. Forskerne kaller det "fangst per enhet innsats". Det som er spesielt denne gangen er at det ikke brukes trål eller not, men fiskestang, og at det fiskes systematisk gjennom hele ekspedisjonen, 55.000 nautiske mil; 102.000 kilometer.

Før fisken går videre til kokken plukkes øresteinene ut. De er en del av balanseorganet til fisken, og vokser hele tiden. Deler du en ørestein i to, ser du årringer som forteller hvor gammel fisken er og hvor raskt den har vokst, litt som som hos trær altså.

God mat

På vei over Det indiske hav bet det på kroken flere ganger. Fisken på bildet helt øverst er ikke en sverdfisk, men en seilfisk. Den har også en forlenget overkjeve, men har en stor seilformet finne langs nesten hele ryggen.

Seilet er foldet sammen når fisken svømmer. Det foldes ut dersom fisken føler seg truet, og i et forsøk på å virke stor og farlig.

På bildet over holder båtsmann Torben en gullmakrell, som også kalles dorado.

På Hawaii kalles den mahi mahi, som betyr veldig sterk. Gullmakrell har blitt til gode måltider flere ganger under ekspedisjonen. De største kan bli opp mot 15 kilo, mat til mange!

Tømmermann Joachim og student Martin smiler fornøyd på bildet over fordi de har fått om bord en bukstripet bonitt, eller skipjack tuna på engelsk. Dette er en fisk i slekt med makrell og tunfisk, og kjøper hermetisk tunfisk er det ofte bukstripet bonitt i boksen. Årlig fiskes det opp rundt 2.500.000 tonn av denne arten, som er skikkelig god mat.

På bildet under har student Erik og styrmann Kjell-Ove fått om bord en wahoo, som også er i slekt med makrell. Arten er kjapp i sjøen, og kan svømme i over 40 knop. Også dette er en veldig god matfisk, men det drives ikke kommersielt fiske etter arten.

Mye arbeid

All informasjonen som samles inn underveis, fra hvordan forholdene er rent fysisk i sjøen skipet seiler gjennom, til kunnskap om forurensning, og hvilke organismer som finnes, er en lite brikke i puslespillet som forskerne legger for å finne ut hvordan det står til i havet.

Statsraad Lehmkuhl har seilt i 14 måneder nå, og har sendt hjem store mengder informasjon. Måledata overføres kontinuerlig via satellitt, mens prøvene sendes hjem i pakker. Nå er såpass mye analysert at de første artiklene er sendt til forskningstidsskrift for publisering.

Men det gjenstår mye arbeid. Skipet er tilbake i Norge, og vel så det, før alt er analysert og publisert.